Tekst Arild Hansen
17. mai ble leder av Flekkerøy Skolekorps, Anne Rui Lindevik tildelt Flekkerøyprisen. – Oj, dette kom overraskende. Jeg ble helt stum, smilte Anne til «4625» da vi snakket med henne senere på dagen.
Travel dag
Forberedelsene til nasjonaldagen har i år, som i tidligere år, vart i lang tid. Og litt spesielt har det jo vært i år i og med at Skolekorpset har fått flere nye unge musikanter.
– De har øvd på instrumentene, og på marsjering, sa Anne i forkant.
– Veldig mye, la hun til.
Så kom dagen, den store dagen. For Anne handlet det om å starte klokken 07.30. Da bar det blant annet rundt på øya med instrumenter, også bort til Kjære hvor deler av Korpset starter.
Klokken tikket og gikk, og om ikke så lenge skulle det hele foregå ved Flekkerøy kirke. Med andakt, sang og kransenedleggelse. Og det var her «heile øya» hadde samlet seg for å gå samlet inn mot Idrettsanlegget i Lindebøskauen. Og de som ikke gikk, stod gjerne langs fortauene og heiet og viftet med flaggene.
Det gjorde ikke Anne. Hun hadde kun tankene mot ‘en en plass. På Korpset.
– Jeg jogget så smått langs ruten, og måtte jo justere bitte litt når de marsjerte. Og det gikk jo kjempegreit.
Vel inne ved hallen, spredte folk seg. Det som fulgte videre utenfor var lek for barna, tautrekking og taler. Inne i hallen ble det blant annet gjort klar for konsert med Korpset, noe mange hadde sett frem til. Etter hvert ble Flekkerøyhallen fylt opp av feststemte mennesker, og for å gjøre en fantastisk konsert veldig kort, skjedde følgende:
«Holdt igjen»
Anne forteller:
– Jeg, og andre med meg hadde jo en jobb med å få alle instrumentene ut av hallen igjen etter konserten. Det begynte jeg med, men så ble jeg «oppholdt» av en voksen person knyttet til Korpset. Der og da skjønte jeg ingen ting. Vi måtte jo få ut tingene våre, slik at 17. mai-festen kunne fortsette på scenen. Det hastet, for mer skulle jo skje. Jeg lyttet «ikke noe særlig» til det hun sa videre, så hun fikk faktisk litt «hjelp» av ett par stykker til. Det gikk litt tid, og så så jeg fire-fem musikanter i uniformene sine stå helt oppe ved scenen. Disse tause «luringene» visste nok i forkant om hva som skulle skje, og det var der jeg stod da navnet mitt ble lest opp. Jeg ble helt målløs, og samtidig stum. For en overraskelse, og det var ikke mye lyd i meg da jeg inntok scenen for å motta prisen. Hadde jo aldri drømt om dette. Og da jeg skulle lese opp vinneren som vant båten i 17. mai-kalenderen til Korpset, fikk jeg bare frem: Er Mona her, sier Anne, og ler godt av det hun fikk være med på i Flekkerøyhallen denne flotte og gøyale dagen.
Det var for øvrig Mona Isaksen Aasen som vant båten.
Og Anne har lyst til å avslutte slik:
– Må jo selvsagt takke for denne fin-fine prisen. Men, nå er jeg for all del ikke alene om å jobbe med Korpset. Vi er ett veldig flott team som trives godt i lag. Så en stor takk til de også.
Anne Rui Lindevik er leder for Flekkerøy Skolekorps. Her fotografert under en av de siste finpussene før den store dagen kommende søndag. Foto Arild Hansen
Derfor vant Anne Flekkerøyprisen: (tekst: Elise Aksnes Omland)
Kjære alle sammen; gratulerer med dagen, Flekkerøy!
Hvert år på 17. mai deler vi ut Flekkerøyprisen. Den går til en person eller en organisasjon som har gjort en ekstraordinær innsats for lokalsamfunnet vårt, ofte uten å be om oppmerksomhet, og ofte uten at alle vet hvor mye arbeid som faktisk ligger bak.
Flekkerøyprisen handler om fellesskap. Om kultur, frivillighet og det å stille opp, igjen og igjen, fordi man bryr seg om øya vår og menneskene som bor her.
I år har komiteen vært helt enige. Det er en klar vinner.
Årets pris går til en person som tok tak da en viktig del av Flekkerøys kultur sto i fare for å forsvinne.
Etter pandemiårene var situasjonen kritisk: Et av øyas mest tradisjonsrike miljøer var nede på et nivå der mange ville tenkt at «dette går ikke lenger». Det var få igjen, det var tungt, og framtiden var usikker.
Men så var det én som nektet å godta at vi skulle miste dette. Én som satte seg i førersetet og tenkte nytt – ikke med store ord, men med handling.
Og det handler om noe mange av oss tar som en selvfølge på 17. mai: at det skal være musikk. At det skal være et korps i toget.
Det avgjørende grepet som snudde alt, var å få musikken inn der barna allerede er, på skolen.
Gjennom et opplegg der alle 4.klassinger får korpsopplæring i skoletiden, ble terskelen lavere for å prøve instrument, lære grunnleggende spilling og oppleve mestring sammen med andre.
Resultatene kom raskt: Rekrutteringen tok seg kraftig opp. Fra en bitteliten gjeng, til et korps som igjen er levende og fullt av aktivitet, med aspiranter, juniorer, hovedkorps og veteraner.
Og i dag ser vi det også her på 17. mai: 4.-trinnet spiller som en del av dette opplegget. Det er et synlig bevis på at satsingen virker.
Dette handler heller ikke bare om musikk, men om alt arbeidet rundt.
For at et korps skal overleve, trengs det mer enn øvelser. Det trengs instrumenter, økonomi, dugnader, arrangementer, folk som organiserer, ringer, planlegger og får andre med seg.
Årets mottaker har bidratt til å skape faste inntektskilder og et miljø der «heile øya» kan være med. Mange kjenner til både loppemarked og maikalender, men ikke alle vet hvor mye ledelse, struktur og tid som ligger bak at sånt faktisk blir gjennomført år etter år.
Og kanskje viktigst: Hun gjør det ikke for å synes. Hun gjør det for at noe viktig på Flekkerøy skal bestå.
Flekkerøy har et skolekorps med røtter helt tilbake til 1949. Det er en tradisjon som har fulgt øya gjennom generasjoner, og som betyr mye for både store og små.
Når komiteen i år har vært enstemmig, er det fordi denne innsatsen har reddet noe som kunne forsvunnet, og samtidig bygget opp noe som nå blomstrer.
Så, Flekkerøyprisen for 2026 går til:
ANNE RUI LINDEVIK!