Tekst og foto Arild Hansen
Fra fredag ettermiddag og frem til gudstjenesten søndag, har Flekkerøy hatt besøk av 20-25 personer som har levd ett liv de aller fleste her ute knapt kan skjønne, eller i det minste fatte hva disse folkene i bunn og grunn har vært gjennom etter ett mangfold av år i sus og rus.
– Fantastisk
– Du må nok ha følt dette på kroppen sjøl for i det hele tatt å føle på de forferdelige virkningene dette har. Og om hvor uendelig mye man ødelegger. Helt fra noen i pur ung alder gjerne begynner å sniffe bensin, for så å gå over til hasjbruk, amfetamin og heroin. Og nærmest med sprøytespissen i armen må det jaktes på penger for å skaffe seg mer stoff, eller gjerne enda mer for å finansiere dette svineriet de har blitt så avhengig av, sier Per Arild Tønnessen (64) fra Vennesla og Kjell Thomas Nilsen (fra Tønsberg-traktene) til «4625».
«Fra mørket til lyset» er stikkordene til Evangeliesenteret. Begge er de blitt rusfrie, de er blitt omvendt, og de skulle så inderlig ønske at livet deres skulle vært annerledes alle disse årene de var på kjøret. Det er ennå en del etterslep, som for eksempel å få full kontakt med nær familie igjen. Men, det var masse smil i kirken i helgen. Det viste ett stort knippe med gutter, samt ett par jenter fra Evangeliesenteret til fulle på Flekkerøy i løpet av hele helgen.
Menighetssalen i Flekkerøy kirke ble også flittig brukt. Her fra konserten lørdag ettermiddag.
Mer om Per Arild og Kjell Thomas senere.
Harald Nilsen var med i arrangørstaben, og han er over seg av beundring.
Han forteller:
– Det er Flekkerøy Menighet og Flekkerøyguttene som står som arrangør. Sist vi hadde besøk av dem var fra 2012 til 2017. Så kom jo koronaen, og det har ikke blitt noe siden. Men, du verden så glade vi er for å få besøk av denne flotte gjengen igjen. Bare se på publikum. De smiler – ja, hele øya smiler, sier Harald og smiler, han au.
Han avslutter slik:
– Og noe av det gøyeste opp i alt dette, skjedde ei stund før det hele i grunnen begynte fredag ettermiddag: Ingen som ble spurt om å hjelpe takket nei. Det er jo Flekkerøy i ett nøtteskall, dugnadsøya, kort og greit, sier Harald og smiler og ler om hverandre.
En blid Harald Nilsen var med i arrangørkomiteen.
– Like fantastisk
– Om Harald og de øvrige i arrangementskomiteen syntes det er fantastisk å få besøk av oss fra Evangeliesenteret, må jeg, og de øvrige som er med på turen, slå kontra. Alt er lagt til rette for oss. Overnatting, mat, ja, vi har fått en velkomst som er like fantastisk. For ei øy, og for noen flotte mennesker, sier Pål André’ Wigart som er Innsamlingsleder i Evangeliesenteret.
Han forteller videre:
– Evangeliesenteret så dagens lys 2. juni 1983. Hovedkontoret ligger i Moss, mens vi har fem institusjoner og 150 sengeplasser. De andre stedene er Halden, Moss, Drangedal, Sandefjord og Gran. Vi har 27 kontaktsentre, samt lavterskelskafeer. Og selv om det er mange organisasjoner som årlig deler ut masse mat til rusavhengige, topper Evangeliesenteret. I 2025 delte vi ut utrolige ett – 1 tonn med mat, sier Wigart og fortsetter:
– Over femti prosent er rusfrie etter behandling hos oss. Det er det høyeste tallet i landet. Vi får gjerne besøk av klienter som er gitt opp andre steder. Vi vil gjerne hjelpe andre.
Her synger Flekkerøyguttene sammen med gjestene fra Evangeliesenteret utenfor KIWI-butikken lørdag.
Vi er en kristen organisasjon som er en del på farten, så vi blir jo kjent rundt om kring. Og mange kjenner oss, som jo her på Flekkerøy. Dette er ei fantastisk trivelig helg, og du kan tro de koser seg når de får synge sammen med Flekkerøyguttene utenfor KIWI, og alene under gudstjenesten søndag, sier Wigart
som ikke kan få fullrost helgens mange opplevelser nok.
– Alt er perfekt. Mottakelsen, overnatting, maten, arrangørene, publikum, ja, det blir ei minnerik helg, avslutter Pål André’ Wigart
Pål André’ Wigart (t.v.) er innsamlingsleder, mens Trond Palmgren Eriksen er daglig leder hos Evangeliesenteret.
Mye på hjertet
Både Per Arild Tønnessen og Kjell Thomas Nilsen har mye på hjertene sine. Rett og slett fryktelig mye. Og mye handler nettopp om mange fryktelige år, ei tid de i dag gjerne skulle ha visket bort fra hukommelsen deres. En del er borte. Det får all rusen ta skylden for. Men, mye sitter ennå igjen. «4625» har i løpet av helgen hatt en lengre prat med dem, og vi viser her litt utdrag:
Per Arild
Per Arild er en 64 år gammel Venndøl, og han startet å ruse seg og sniffe allerede på ungdomsskolen. Det gikk så langt at han ble tatt ut av skolen ‘en dag i uken , ‘en dag han fikk lov til å bruke i Parkvesenet. Etter endte ungdomsskole, begynte han på Maskin & Mekanikerlinjen på Yrkesskolen inne i byen. Men, det gikk ikke så all verdens lang tid før han begynte med både hasj og piller. Så dukket det opp amfetamin, da hadde han fylt de 17. Men han ville jobbe, og ble etter hvert tatt inn som lærling på en kafé i byen. Der var han i halvannet år. Neste skritt var kokkeskolen, men det varte bare i ti måneder før han sprakk. Vår tidligere kjente politiker Jon Lilletun jobbet i uteseksjonen. Han, og de andre i teamet, fikk Per Arild inn inn hos Blå Kors i Tønsberg. I 1980 kom han på rehabilitering på Hov i Land. Her ble han kjent med ei tung kjerne med stoffmisbrukere, og da gikk alt over støvleskaftet. Etter hvert ble det rus opp og i mente. Han dro til både København og Oslo for å ruse seg. På slutten av 1980-tallet traff han henne som etter hvert skulle bli hans kone. Hun var en god kristen, og sammen med venninnene gikk de rundt i hjembygda og skulle frelse folk.
Per Arild forteller:
– Det ble bibelskole, vi giftet oss, og etter hvert fikk vi en sønn. Jeg tok utdanning som tømrer ved Lolandsheimen, og jeg følte at livet gikk på skinner. Så mistet vi barn nummer to før fødsel, og det tok fullstendig knekken på meg. Tross tilbakefall, jeg har hatt god kontakt med ex-konen og sønnen.
Med årene ble det metadon, men jeg fortsatte å jobbe. Jeg har gått på metadon i tredve år. Det æ jo fryktelig lenge, sier Per Arild og forteller følgende:
– Narkoen og alt det fører med seg er noe herk. På 1980-tallet holdt jeg på å bli drapsmann. Da var det sjalusien som tok overhånd. Jeg har sittet i fengsel. Hadde mange dommer for vinningskriminalitet. Jeg har vel forsøkt det meste, og etter å ha blitt overfalt og nesten slått i hjel, dukket lengselen til gud opp. Og på ‘en eller annen måte kom jeg i kontakt med Sven Roar Simensen som var leder på Brubakken. Eneste sted i Norge som driver med langvarig LAR-nedtrapping (legemiddel assistert rehabilitering). Etter dette var jeg i kontakt med pastor Geir Stamnes i Filadelfia i Vennesla. Det tok fire dager, og jeg ble innlagt på Brubakken i Drangedal. Det er fem måneder siden, og siden har jeg vært rusfri. Og etter hvert skal jeg inn på avrusning i Kristiansand, og da er jeg ferdig med metadon. Så her sitter jeg på kafé Pust i Flekkerøy kirke og bivåner masse flotte mennesker. Vi får god mat, og jeg smiler. På ordentlig. 30 år med rus ligger bak meg. Du kan tro det er godt å ha smilet tilbake. Og det skal bli der. Og så inderlig gøy det er å se alle de andre som er med på denne turen i dag. Vi er i trygge hender, sier Per André’ Tønnessen, og smiler veldig.
– Dette er bare fantastisk. For ei helg. Så gøy å være her ute på Flekkerøy, avslutter Per Arild Tønnessen.
Arvid Pettersen (t.v.) med team spilte lørdagskvelden. Videre Målfrid Marie Lejbølle og Lene Marie Helland.
Kjell Thomas
Kjell Thomas er oppvokst i Tønsberg. Og i motsetning til Per Arild begynte han ikke å ruse seg før han hadde passert de 26.
– Joda, jeg var vel «sent» ute, men jommen tok jeg igjen, sier Kjell Thomas som har en stor og tung ryggsekk smekk full av historier fra den gang han fikk noen «striper» med amfetamin av en svensk arbeider.
– Jeg drev eget firma i mange år. Jeg var flislegger med egen bil, jeg hadde leilighet, og fra jeg var seksten år og ti år frem i tid var jeg i ett kjæresteforhold, sier Kjell Thomas, og fortsetter:
– Vi jobbet rundt på hele Østlandet, vi brukte «speed», og med slikt ett stoff i kroppen trengte man jo knapt søvn. Så det ble lange arbeidsdager, og lite søvn. Jeg tjente gode penger, og alt var vel. Trodde jeg. Så begynte jeg å blande amfetamin med morfin, og da ble jeg så høy at nesten alt var gøy. Jeg var jo også helgepappa til vår yngste datter. Da kulte jeg ned litt, men måtte likevel ha noen små doser. Jeg har jo to døtre, og i dag priser jeg meg lykkelig over det. Jeg har god kontakt med vår yngste datter og øvrig familie. Det er godt å vite i nøktern tilstand, sier Kjell Thomas som storkoste seg på Flekkerøy i helgen.
– For en plass. Og så gøy med sånt ett godt besøk av folk. Det varmet oss alle i Evangeliesenteret, sier han og smiler veldig.
Morfinen fikk han kjøpt av en eldre mann, men når han gikk bort, ble det vanskelige å få tak i.
Vi skrur klokken tilbake rundt tyve år.
– Da kom jeg med i sprøytemiljøet i Tønsberg. Det var tøffe greier. For en dag satt jeg sammen med de tyngste narkomane i byen, og etter hvert ble lommeboka tommere og tommere. Det var jo enkelte som søkte mot meg den gangen jeg hadde penger, men en dag sa det stopp. Pengejakten begynte, og da fikk jeg tak i heroin, nok doser til eget bruk, men jeg begynte også å selge. Selv om narkotika er kriminelt, var jeg aldri borte i slike ting som innbrudd og alt annet som hørte inn under kategorien kriminalitet, sier Kjell Thomas.
Og dager, uker og måneder gikk. Han fortsatte med store mengder stoff, og i årenes løp har han vært innlagt 18-20 ganger Vestfold-klinikken. Men, ingen ting hjalp. Det ble ut, og påan igjen. Han søkte om statslige rehabilitering, og i 2016 kom han inn på Fetsund behandlingssenter i regi av Frelsesarmeen. Han var der i atten måneder uten en eneste sprekk. Men, da han kom ut igjen, satt han mutters alene,
– Det var ingen ettervern i statslige behandling. Så etter noen måneder sprakk jeg igjen. I 2023 var jeg tilbake på Vestfoldklinikken igjen. Mens jeg ruset meg var jeg mye på kontaktkafeen til Frelsesarmeen. Der var det god mat, og ikke minst ble vi tatt i mot med kjærlighet. Over døra hang det ett stort skilt med teksten: «Vil du bli rusfri – ring…….»Jeg hadde jo barnetroen, så jeg ringte på en torsdag. Mandagen kom de og hentet meg, og i de kommende tyve månedene var jeg på Brubakken Evangeliesenter. Men jeg fikk ett nytt tilbakefall, og havnet på kjøret i gaten i Tønsberg i noen måneder. Så fulgte ett par sykehusopphold, og jeg tok meg sammen og ringte til Brubakken igjen. De tok meg tilbake. Jeg fikk en sjanse til, og nå har jeg trappet av LAR-medisin på tre måneder. Nå er jeg rusfri, og kjenner ikke på abstinenser. Å på tampen skal du få denne nyheten av meg:
– Har søkt bibelskole på VARana, og skal begynne 17. august presis klokken 10.00.
Sann mine ord. Dit skal jeg, sier Kjell Thomas Nilsen, tydelig rørt og veldig glad for at han har tatt livet tilbake.
Her spiller og synger Flekkerøyguttene inne i Flekkerøy kirke.
Denne blide trioen var forsangere under gudstjenesten søndag. Fra venstre Karoline Nilsen, Kristin Ingine Hermansen og Laila Pedersen.
Kenneth Drange (t.v.), Leif Erik Hagen og Arthur Robertsen underholdt fredagskvelden. Tre gutter som også er kjent fra den store «Vigelands-vekkelsen» for noen år tilbake.
Det var mye publikum under alle arrangementene i Flekkerøy kirke i helgen.