Misjonsmann, gårdbruker og fisker
Fra Knut Pedersen sitt innlegg hos Historielaget 8.oktober.
Kåre vokste opp som nest yngst av fem barn hos Marie og Jakob Larsen i Bjørkekjerret på Mæbø. Han var glad i dyr fra barnsben av, og tilbrakte mange timer hos naboen Elisabeth Rudolfsen for å stelle kyrne hennes.
Som 14-åring bestemte Kåre seg for å bli en kristen.
«Jeg tenkte det ville bli et trist liv, men jeg ville heller det – for jeg ville ikke gå fortapt. Men tenk at jeg kunne ta så feil av Gud. Han har jaget etter meg med godhet og miskunnhet hele livet,» fortalte Kåre senere.
Da han var 17 år, kjente han et kall til å bli misjonær i Kina. Han var villig til å dra, men opplevde sterkt at Gud bare satte ham på prøve – og at kallet var å bli hjemme.
På gården i Ågedalen (der Kiwi-butikken ligger i dag) bodde Jakobine og Tobias Pedersen. Det var her foreningen for Kinaforbundet (nå Misjonssambandet) ble stiftet i 1909. Da ingen av Tobias’ sønner ønsket å overta gården, spurte han Kåre om han ville ta over.
«Ja,» svarte Kåre, «men da må jeg få Åsta også.»
Både Tobias og Åsta svarte ja, og i 1942 giftet Kåre seg med den sju år eldre Åsta. For dyreglade Kåre var det som å få både prinsessa og halve kongeriket.
Et flott og kjent motiv av øybonden «Kåre i Ågedalen» (foto Privat).
Åsta var klok og en god menneskekjenner, og kom til å bety mye for Kåre. En gang da fisket hadde gått dårlig lenge, kom Kåre hjem nedtrykt.
«Kom, så skal jeg lese noe for deg,» sa Åsta.
Hun hadde funnet et leserbrev i en London-avis med denne forklaringen:
- Sosialisme: Har du to kyr, gir du den ene til naboen.
- Kommunisme: Har du to kyr, tar regjeringen begge og gir deg melken.
- Fascisme: Har du to kyr, tar de begge og selger deg melken.
- Nazisme: Har du to kyr, skyter regjeringen deg og tar kyrne.
- Kapitalisme: Har du to kyr, selger du den ene og kjøper en stut.
«Vi er kapitalister – vi har både kyr og stut!» utbrøt Åsta, og begge lo godt.
Mange barn på Mæbø husker gleden ved å få trampe i høylasset til Kåre, og senere hoppe i høyet på låven. Han var dyktig til å stelle med kyr og stuter.
«Det gjelder å alltid ha noe godt med til dem,» pleide han å si. «Da blir vi gode venner.»
Bilde lånt av Flekkerøy historielag.
Kallet Kåre fikk til å bli hjemme førte til et trofast liv på bedehuset. Særlig hans ekte og enkle vitnesbyrd om Jesus fikk stor betydning for mange – både små og store:
«Han pekte på de merker hans hånd og side bar. Det var min synd han sonet, å hvor han elsket har!»
Da Åsta fikk kreft og døde, 80 år gammel, opplevde Kåre en dyp glede over å få stelle henne hjemme.
«Jeg tror jeg fikk vist at jeg mente noe med det – at jeg var glad i henne,» sa han.
Etter hvert tok sukkersyken hardt på Kåre, og han trengte hjemmehjelp. Han ble glad i hjelperne sine og sa med et smil:
«Åsta og jeg snakket ofte om hvem som skulle hjelpe oss når vi ble gamle, siden vi ikke hadde barn. Men dette hadde jeg aldri drømt om – her kommer de ferdig utdannet, og vi har ikke hatt sjau med dem når de var små heller! Gud har vært forskrekkelig god mot meg. Jeg har hatt en liten himmel her på jord, og så har jeg en stor i vente.»
På grunn av helsa kom Kåre ikke lenger på bedehuset. Men en mandag, da Knut kom på besøk, sa Kåre:
«Det var rart i går – jeg var på møte, og fikk vitnetrangen tilbake.»
Samme uke døde Kåre. Han fikk sine bønner oppfylt: å bevare vitnesbyrdet om Kristus til det siste – og å få dø hjemme.